Distriktsykehuset i Ngaoundéré, Kamerun - Hopital Protestant Ngaoundéré (HPN)
HPN er et distriktssykehus for en del av Ngaoundéré by og omegn, og dekker en befolkning på om lag 405 000 innbyggere. Sykehuset drives av Den evangelisk lutherske kirken (EELC), som er en kirke grunnlagt av Det Norske misjonsselskap (NMS). Sykearbeidet er organisert i en egen avdeling (Osselc) med eget styre. Kirken har et stort arbeid med 3 sykehus, hvorav HPN er et av dem. I tillegg driver de om lag 20 sykepleier/jordmor styrte distriktsklinikker (dispensaire).
​
Sykehuset i Ngaoundéré gir følgende helsetilbud:
-konsultasjoner hos sykepleier og/eller lege, omlag som en fastlege i Norge. I 2022 ca 11 000 konsultasjoner
-akuttmottak - 11 senger
-kirurgisk avdeling – 30 senger (2022: ca 530 store og 175 mindre operasjoner)
-fødeavdeling - 44 senger ( 2022: totalt 1706 fødsler, hvorav 350 keisersnitt)
-barneavdeling – 15 senger (2022 508 innleggelser)
-nyfødtavdeling – 6 senger (2022: 583 innleggelser)
-medisinsk avdeling – 16 senger
-intensivavdeling kirurgi og medisin – 23 senger
- røntgenavdeling, laboratorium og apotek
- helsestasjon med jordmor, kontroller og vaksinasjoner
- tuberkulosebehandling og HIV behandling
- diakoni med sykehusprest og sosialarbeidere
- undersøkelse/organisering av fistula operasjoner
​
Tilsette
Det er totalt omlag 120 ansatte ved sykehuset. Det er 5 allmennleger, og fra 1. november får de ansatt en spesialist i gynekologi og obstetrikk. Mange sykepleiere med forskjellige spesialiteter, jordmødre, hjelpepleiere, radiografer, laboratorium teknikker samt merkantilt og vedlikeholdspersonale.
​
Betalingssystem
Sykehuset er primært et ideelt drevet sykehus hvor pasientene betaler for tjenesten de mottar.
Staten gir støtte til fødsler. Denne tariffen er for lav om fødselen trenger noe ekstra behandling. Samtidig er sykehuset bundet av den statlige tariffen. Det er derfor vanskelig å få denne avdelingen til å gå i pluss.
Staten gir ellers som i andre land gratis medisiner og konsultasjoner til behandling av HIV og tuberkulose.
Pasientene må ellers betale alt for de tjenestene de mottar. Det være seg en vanlig konsultasjon, røntgenundersøkelse, blodprøver, operasjoner, medisiner etc..
De statlige sykehusene skal ikke ta betalt for konsultasjonen, men ellers betaler man alt der også.
I en fattig befolkning er det mange som ikke kan betale for seg. Kravet er oftest at man betaler først, og får behandlingen etterpå. Slik også i det statlige systemet.
Sykehus har som mål å kunne gi nødvendig behandling selv om de ikke kan betale for seg før behandlingen gis. NMS har derfor over år støttet sykehuset med et sosialfond for å hjelpe de som trenger det aller mest. De har en egen sosialarbeider som jobber med dette. Vi skal være forskjellige fra de andre sykehusene sier de, og folk skal forstå at vi prøver så godt vi kan å ta oss av vår neste.
Støtte til sosialfondet fortsetter, men Sykehuset i Ngaoundérés venner har funnet det rett å støtte sykehuset mer målrettet med lønn til spesialistleger. Det er viktig at behandling som gis er faglig god. Behovet for gynekolog var størst og man har derfor begynt der.
Sykehusets historie
Sykearbeidet i Ngaoundéré
Dr. Bernt Bjaanes var første norske lege i Ngaoundéré fra desember 1947. Han foreslo at sykehuset i i Ngaoundéré skulle være sentrum for NMS sitt sykearbeid som i høy grad var basert på sykestuene rundt omkring ( 1).
Sykehuset i i Ngaoundéré stod ferdig i 1956, hadde 18 bygninger, og det var et samarbeidsprosjekt mellom NMS og amerikansk misjon ELCA/ SM (Sudan Mission). Når styresmaktene (Høykommisæren) innvilget søknaden om sykehus var det krav om at det skulle være kirurgi, og at det skulle også bygges en tannklinikk. Tannlegen skulle komme fra Norge, og tannlege Budal var det første tannlegen i Ngaoundéré (2).
I 1956 var det norsk og amerikansk kirurg på plass, og likeså 2 sykepleier både fra Norge og USA (3). Med kirurger på plass steg operasjoner fra 168 i 1955 til 1046 i 1960. I 1960 var det 210 senger ved sykehuset (3).
Det ble starta hjelpepleierskole, og det første regulære kurset startet i januar 1956 med Ada Kopstad som lærer (3).
NMS ville at sykehuset fra starten skulle være selvfinansiert, noe amerikanerne ikke ville. NMS måtte fort gi opp dette da inntektene knapt var nok til å dekke lønn til kamerunesiske arbeidere ved sykehuset (3).
Sykearbeidet var en naturlig del av misjonsarbeidet fra starten av. Begrunnelsen var klar nok i det forbildet Jesus ga da han tok seg av de syke. Sykearbeidet ble også en del av evangeliseringsstrategien, både ved at det skapte tillit og gav mange kontakter (3).
Sykehuset i Ngaoundéré ble med midler fra Norad sterkt utbygd i 1980 etter flere år med planlegging (4). Det kom da egen fødeavdeling. Man skulle ikke utvide virksomheten ved sykehuset, men bedre kvaliteten og arbeidsforholdene. Aktivitetene ved sykehuset økte hele tiden fra starten med 29981 konsultasjoner i 1958 og 69274 konsultasjoner i 1975. Etter utbyggingen økte aktiviteten ytterligere (4).
I 1974 ble sykehuset i Ngaoundéré innordnet i staten sin helseplan. Sykehuset ble fylkessykehus.
Økonomisk har sykehuset vært avhengig av NMS. Tilskuddet fra staten har vært minimalt (<10%), og driftsbudsjettet har vært dekket av at pasientene har betalt for tjenestene (5),
Sykehuset i Ngaoundéré ble i 1993 utpekt av staten til et distriktsykehus, mot at det tidligere var et fylkessykehus. Sykehuset var da det eneste sykehus i området som hadde hjelpefond for de som ikke kunne betale for seg. I 1993 var det ca 80000 pasienter innom sykehuset. Aids begynte da å bli et alvorligste helseproblemet i landet.
Legene Arne Heggheim og Rolf Bergseth var begge misjonærer ved sykehuset fram til 1994 Dr Heggheim var administrerende overlege.
Jordmor Marianne Gravås var ved fødeavdelingen fram til sommeren 1993 og erstattet av jordmor Ingeborg Madla samme år. Ole Erik Lindalen var ansvarlig for økonomi og Pablo Sbertoli var ansvarlig for medisin innkjøp. NMS sitt engasjement ble betydelig redusert etter det. Institusjonene var dyre å drive for misjonen og således belastende for økonomien(6)
Et primærhelseprosjekt ledet fra Sykehuset i Ngaoundéré og også drevet ved sykestuene i distriktet begynte i 93 og avsluttet i 2005. Dette var Norad støttet.
I 2002 hadde man prosjektet « Glad og trygg fødsel» hvor man prøvde å kvalitetssikre virksomheten ved gjennomgang av rutiner og prosedyrer (7).
Barnelege Harald Hurum var lege ved sykehuset fram til 2002. Han fikk i sin periode satt opp en ny barneavdeling av god bygningsmessig kvalitet. Han har siden omtrent årlig arbeidet en kort periode på høsten ved avdelingen. (8)
Lege Rune Slettbak arbeidet delvis ved sykehuset en periode rundt 2010. Rune Slettbakk og Harald Hurum må sies å være de siste norske legene som har jobbet med sykehuset.
Rogaland legeforening har siden 2012 hatt 4 kurs i trope - og infeksjonsmedisin ved sykehuset. Man har benyttet leger ved sykehuset i undervisning av norske leger og sykehuset har vært læringsarena. Siste kurs var i 2017.
Amerikanske leger, pensjonerte og også andre leger har hatt kortere og lengre perioder fra år 2000 og fram til før pandemien. Det har også hatt mange hjelpesendinger til sykehuset av medisinsk utstyr og forbruksmateriell.
Sykehuset hadde en god periode i en 3- 5 års periode fra 2012. De hadde da urolog, gynekolog, infeksjonsmedisiner og traumatolog ved sykehuset. De gjorde på den tiden også gastroskopi og colonoskopi (9).
Utenlandske organisasjoner og egen næring kunne betale høyere lønninger eller gi mer inntekt enn det sykehuset kunne og spesialistene forsvant. Pandemien gjorde det enda vanskeligere å drive et sykehus hvor mesteparten av inntektene skal komme fra pasientene.
Kilder: Kamerun ved Kåre Lode. 1) s. 36, 2) s. 39, 3) s. 40, 4) s. 87 5) s. 91. 6) Misjonstidende 13/14 1993, 7) Programrapport Rannveig 8) Rapport kortopphold Ngaoundere v/harald Hurum høst 2004, 9) Kamerunnytt 2/22